Lær babyen matrutiner de første 6 månedene

Ved 6–7 måneder

vil barn gjerne undersøke og utforske alt som er innenfor rekkevidde, og nysgjerrigheten øker for hver dag. De fleste barn har nå begynt med fast føde og kan sitte i en barnestol ved spisebordet. Noen barn er veldig nysgjerrige på ny mat og godtar det meste, mens andre er mer skeptiske og avventende. Forsøk å forstå hvordan barnet ditt vil ha det, og tilpass takten. Maten har myk purékonsistens slik at barnet kan trene i fred og ro på å spise, tygge og svelge uten fare for at noe setter seg i halsen. Hvis barnet ikke vil bli matet, kan du prøve å gi litt fingermat. Men det er ikke helt lett å få tak i mat med hendene. Pinsettgrepet er som regel ikke fullt utviklet ennå, så barnet griper med hele hånden, og maten smuldrer opp eller sitter fast i håndflaten – det er en del av utviklingen! La barnet trene på små brødbiter eller myke grønnsaker mens du mater med mos, så får barnet delta. Eller la barnet trene med skje, selv om det nok er mest flaks hvis en skje med mat havner i munnen. Enkelte barn vil absolutt ikke spise eller trene selv. Tilby trening, men ikke tving barnet til å spise selv hvis det ikke kan eller vil. La gjerne barnet bli tilsølt rundt munnen. Det er en del av treningen å stikke tungen ut og slikke seg rundt munnen. Alle disse munn- og tungemusklene er nødvendige for å spise og svelge og for barnets taleutvikling.

En baby på 9–10 måneder

begynner å utvikle pinsettgrepet og kan plukke opp små gjenstander med tommel og pekefinger. Plutselig havner alt rundt barnet i munnen, alt fra små støvdotter til gamle risengryn. Utnytt den nye nysgjerrigheten og fingerferdigheten ved spisebordet, og tilby mat i plukkevennlig størrelse. Nå begynner maten å bli litt grovere i konsistensen, slik at barnet kan trene på å tygge. Noen foreldre synes det er ubehagelig når barnet hoster til og setter mat i halsen, men det er litt på samme måte som å lære seg å gå – barnet snubler i maten og må trene for å vite hvor mye man må tygge før man kan svelge. Nå er det også morsomt å kaste ting på gulvet og se hva som skjer. Det er spennende å snu koppen eller tallerkenen opp-ned og høre klaskelyden når drikken eller maten lander på bordet eller gulvet. Det er også morsomt å kjenne hvordan en fiskepinne føles når man moser den i hånden, å gni yoghurt på kinnet og i øret, og å putte pasta i munnen og spytte den ut igjen. Alt dette er nybegynnererfaring, nysgjerrighet og trening, og foreldrene trenger masse tålmodighet. Det kan til tider være frustrerende både for store og små! Men om barnet får lov til å trene sammen med familien ved bordet, så ser barnet hvordan de andre rundt bordet gjør, og sakte, men sikkert vokser et slags bordskikk frem. Barn i denne alderen har lopper i blodet og kan ikke sitte stille i lange stunder. Når magen er mett, begynner de kanskje å kaste mat på gulvet og spytte ut det de har i munnen – et tegn på at "nå er jeg ferdig og må ned på gulvet og oppdage verden".

En 1-åring

holder akkurat på å lære seg å gå, og synes antakelig ikke det er en kulinarisk opplevelse å sitte stille ved bordet og spise. For barnet handler det om å spise fort og komme seg ned på gulvet igjen for å fortsette å oppdage verden. Her gjelder det å gripe matsituasjonen og gjøre det som funger for nettopp ditt barn. En del barn vil fortsatt bli matet, mens andre vil spise selv og får i seg maten på egen hånd. Det er fortsatt vanskelig å mestre en skje, men øvelse gjør mester, så tilby en skje selv om barnet mest bruker fingrene. Barnet holder på å vokse fra den totale avhengigheten av foreldrene og blir mer og mer en person med egen vilje som tar egne beslutninger. Den lille babyen som satt så fint og gapte, begynner plutselig å protestere med hele kroppen. Selv om språket ikke er utviklet, kan en ettåring tydelig vise hva han eller hun vil ved hjelp av stemmen, peking og kroppsspråk.

I 1–2-årsalderen

skjer det mye i barnets verden, og viljen skal trenes hver eneste dag. Hva kan jeg gjøre selv, hva har jeg lyst til å gjøre, og hva har jeg ikke lyst til å gjøre? Noen dager fungerer alt og man har verdens søteste 1½-åring, men neste dag kan alt gå på tverke, med krangling og nøding. Slik er det bare, og ved å teste foreldrene og omgivelsene lærer barnet hvordan livet fungerer. Barnet skal selvsagt få lov til å trene og teste, men det er viktig å ha noen rammer og regler for hvordan man vil ha det hjemme.

Barnet har en enorm oppdagelsesglede, og hver dag er som en dag på tivoli. Barnet vil prøve ut og teste og løpe rundt på oppdagelsetur. Barnet viser kanskje tegn på å være sulten, men når dere først sitter til bords, er det ikke sikkert at barnet vil ha mat. I denne alderen kan de plutselig få for seg at nå liker de ikke erter lenger, og for foreldrene er det veldig rart ettersom erter alltid har vært en favoritt. Det kan komme en periode der barnet sier nei til all ny mat og nekter å smake. Det kalles neofobi, det vil si frykt for alt som er nytt og annerledes. Fortsett med å tilby nye matvarer. Før eller siden vil barnet våge å smake.

I 2–3-årsalderen

begynner barnet å innse at det finnes forskjellig vilje, og at barnets vilje ikke er det samme som foreldrenes vilje. Som regel vet barna at de ikke vil det samme som foreldrene. De vet ikke selv hva de vil, bare at de IKKE vil! Å snakke pedagogisk i slike situasjoner hjelper sjelden. La heller barnet være sint en stund, og så går det over. Sinne er en følelse som er like viktig som glede, og barnet må få kjenne og trene på den. Det kan plutselig bli helt feil om pappa serverer pasta når barnet hadde bestemt at mamma skulle gjøre det. Eller hvis du kommer til å legge litt agurk på tallerkenen når barnet ikke har bedt om agurk. Som foreldre kan man bli utrolig provosert av disse utspillene/utvklingstrinnene og opptre som en treåring selv. På spøk kan man snakke om 3-årstrass og 33-årstrass! En god regel er å velge sine kamper. Enkelte ting må man som foreldre ta kommando over, for eksempel barnesete med belte i bilen, mens andre, mindre viktige kamper kan barnet få avgjøre.

Noen uker virker det som om barnet bare lever av luft og kjærlighet, og som foreldre kan man undre seg over hvordan denne merkelige kosten fungerer. Men som regel fungerer det meste for nettopp disse barna, og så lenge barnet vokser og er energisk og glad, er det greit å vente på at barnet skal få interesse for mat. Det viktige er å ha is i magen og ikke mase eller tvinge barnet til å spise – barn spiser når de er sultne. Før eller siden vil barnet åpne munnen for nye matvarer, og hvem vet, kanskje det blir en riktig feinschmecker.

Skrevet av Lisa Ernstsson, barnesykepleier på helsestasjonen Humlan, Amadeuskliniken Halmstad, Sverige